aroundbooks

aroundbooks

19. februar 2017

Hvem leser hva?

I Klassekampen 1. februar var det en artikkel om en landsomfattende dansk undersøkelse av danskenes lesevaner. Basert på 1535 besvarelser viser undersøkelsen at utdannings- og lønnsnivå er av avgjørende betydning for om og hva danskene leser. Også kjønn viste seg å være en betydningsfull faktor: Kvinner leser langt mer skjønnlitteratur enn menn, mens menn leser mer faglitteratur enn kvinner.

Men sosial markører har ikke bare betydning for vi leser og hva vi leser - undersøkelsen viser også at de har betydning for hvordan vi leser.

En fjerdedel av gruppen med lavest utdannet, dvs bare grunnskole, leser aldri skjønnlitteratur.

Blant de med høyest utdanning er det bare én av tyve som aldri leser skjønnlitteratur.

Personer med høy utdannelse har en forkjærlighet for historiske romaner, mens thrillere og grøssere er populære i gruppen med lav utdannelse.

Krimlesing går på tvers av skillene.

Utdanning har stor betydning for hvordan folk leser. En høyere utdannelse på fem år fører ofte til vurderende lesing, dvs lesere som verdsetter språk, estetikk og kunsterisk kvalitet, og som lar seg påvirke av anmeldelser i de store avisene. Dette er det studien kaller "vurderende lesning". Her er det viktig med kunsterisk kvalitet, gjennomarbeidet språk og at boka tar opp viktige temaer.

Blant personer med yrkesutdanning og kortere utdanning er lesingen mer styrt av et ønske om underholdning, de er i mindre grad styrt mot den litterære institusjonen, og de er ikke påvirket av anmeldelser. Dette er det studien kaller "opplevelsesorientert lesning". Her er det viktig at boka har en god historie, at hovedpersonene er lette å identifisere seg med, og at fortellingen er spennende.

I det brede sentrum er krim en favoritt, etterfulgt av historiske romaner og skjønnlitteratur uten noen bestemt sjanger. Kvinner leser flere romaner enn menn, som til gjengjeld leser flere fagbøker. Kjærlighet og erotikk er foretrukket av kvinnelige lesere, mens menn er mer interessert i fantasy, science fiction, thrillere og grøssere. 

Gruppen som ikke leser i det hele tatt, har markant lavere utdannelse og dårligere økonomi enn resten av befolkningen.

Svarene bekrefter altså ikke de postmoderne teoriene om at akademikeren gjerne leser Fifty Shades of Gray, og at den ufaglært arbeideren leser Ulysses.

Undersøkelsen, som er foretatt av professor Stig Hjarvard ved Institut for Medier, Erkendelse og Formidling ved Københavns Universitet, handler altså om danske lesevaner, men jeg ser at jeg noen steder har skrevet "vi", som om det skulle være en selvfølge at resultatene også er representative for Norge. Det vet jeg ikke om de er, men det ville ikke forundre meg om de var det, i hvert fall i store trekk.

PS Dette får meg til å tenke på en anekdote som fortelles om den legendariske Gyldendal-sjefen Harald Grieg. En eller annen sa: "I helgen skal jeg kose meg med en god bok", hvorpå Harald Grieg repliserte: "Nå må du bestemme deg, skal du kose deg eller lese en god bok?"


16. februar 2017

Rumensk krim?

Skal du lese en rumensk krim én gang i livet, er det denne! sier Knut Gørvell, utviklingssjef for skjønnlitteratur på Cappelen Damm, på forlagets blogg Forlagsliv. Enten jeg vil eller ikke, føler jeg meg trigget av omtalen av denne boka. Nå leser jeg riktig nok ikke krim - i prinsippet. Men som det fremgår av et av de nærmeste innleggene nedenfor, har jeg nettopp gjort det likevel. Og sammen med løkkeskriftboka jeg nå leser, Det litterære apotek, må jeg vel innse at jeg er på gli når det gjelder mine hittil strenge kriterier for hva som er litteratur. Det skyldes kanskje at jeg for tiden er litt mett på kanonisk litteratur; jeg synes vel at jeg langt på vei har gjort min plikt på dette området de seneste årene, med Juvikfolke, På sporet av den tapte tid, Mannen uten egenskaper, Krig og fred, Trolldomsfjellet, Kafka, Dostojevskij, Woolf, etc. 

Akkurat nå er jeg ikke fremmed for å lese mer krim, men jeg holder meg unna bestselgerlistene. Rumensk krim er sært nok til å trigge meg. Dessverre foregår ikke handlingen i Romania, men at forfatteren er rumensk, og dette, pluss at boken dessuten kan sies å ha et litterært tema, gjør at den virker spennende. Min viten om rumensk litteratur er mikroskopisk, jeg har bare én rumensk forfatter i mitt bibliotek; Mircea Cărtărescu (Europa er formet som hjernen min og Nostalgien). 

Bøker i kunsten



 Maleri av Isabel Guerra

Isabel Guerra vart fødd i 1947 i Madrid. Ho vart oppteken av å måla då ho var 12 år gammal, då ho fekk eit skrin med oljefargar til fødselsdagen, og vart fylt av ei uforklarleg kjensle, ho opna balkongdøra og såg det same landskapet som var bak portrettet av Valesquez utanpå boksen med oljefargar.
Etter dette gjorde ho lite anna enn å måla og vera oppteken av målarkunst, men ho tok ikkje noka kunstutdanning. Ho studerte dei store meistermålarane på Pradomuseet i time etter time. Ho gjorde dette aleine. Og ho såg i kunstbøker. Noko som var som ein besettelse for henne, og viktigare enn alt anna, seier ho sjølv, var det at ho arbeidde utan stans med å måla sjølv.
Nokre vennar av foreldra arrangerte den første utstillinga hennar. Ho vart nok handsama som eit vidunderbarn, men likte ikkje det, ho ville vera ein normal malar. .

Same året som ho byrja måla, då ho var 12 år, fekk ho òg eit kall av Gud, seier ho med eit smil til ein intervjuar. Då ho var 23 ville ho gå i kloster. Mora tok dette veldig tungt, då ho var det einaste barnet deira. Men foreldra forsonte seg med dette før dei døydde.

”Då eg gjekk i kloster, tenkte eg at det ville gå ut over målinga mi, kanskje måtte eg slutta heilt med det. Men den same dagen som eg kom til klosteret, sa mine overordna at eg kunne halda fram med som før. At dette var ein praksis som passa perfekt for klosteret. At St. Benedict, som forfatta reglane til benedektinarane, som klosteret er ein del av, nytta eit eige kapittel i dette regelverket, til å skriva om kunstnarane i klosteret.”

Isabel Guerra har utvikla målinga si frå ein impresjonistisk stil, via ein meir ekspresjonistisk periode til den hyperrealistiske stilen ho nå oftast arbeider i, gjerne med meir abstrakt bakgrunn bak figurane.
Ho seier at klosterlivet er svært inspirerande for henne og hennar kunst: ” Vår levemåte er retta mot det vakre. For oss er ikkje estetikk noko som er der som ein bakgrunn, men det er sentralt for livet. Me søkjer fred og livsdjup, eit stille og roleg miljø der me kan tilbe skaparen og skaparverket. Når eg målar legg eg vekt på fred og lys. Det er mulig å finna stiar til det vakre. Det er dette eg vil uttrykkje, og nokre får det med seg.”

Nå kjem ho til Madrid omtrent kvar tredje år, for å stilla ut nye måleri. Og sel alt. Ho vil ikkje snakka om pengar, men dei går nok til det som trengst i klosteret, mellom anna til restaurering av bøker og innbinding.
"Ora et labora er vårt liv i klosteret," seier ho. Og for hennar del inneber det altså å be og måla.

Tekst: Helge Torvund

14. februar 2017

Så vakre de er ...

En FB-venn av meg skrev dette i dag:

Det slår meg stadig, hvor vakre kunstnere er. Både som personligheter, og av utseende. For eksempel litteraturfolk. For eksempel kvinnelige litteraturfolk. Hva er det med bokstavene som gjør slik? Enten de er bokselgere, bokskrivere, eller bokutlånere. De kan ha tykke briller, grå og stramme skjørt, stramme ansikter, stramme munner. Leppene er likevel røde, alltid. Som duften av bokstøv er det. Mellom etasjene og hyllene i bibilioteket, eller i bohandelen. Eller i sengen om kvelden, av selve boken. Og støvet av drømmene, de få gangene man husker dem. Noen sier vi er laget av stjernestøv. Også vi, som bare leser. For er ikke også vi vakre, når vi går inn i bøkene, tekstene, filmene, skulpturene? Eller maleriene, der vi ligger nakne på en divan? Og spiser druer?

Det litterære apotek

Ikke bare har jeg nettopp lest krim, den mest foraktelige litterære sjanger i mine øyne - nå leser jeg gudhjelpemeg også en såkalt løkkeskriftbok, Det litterære apotek, av Nina George. Tittelen gir jo noe av forklaringen, selvsagt. Samt at en oversetterkollega skrev så begeistret om den, dessuten kjenner jeg også min kollega som har oversatt den. Da jeg kom i bokhandelen for å hente den, spurte jeg min bekjente bak disken om hun hadde lest den. Det hadde hun, og ifølge henne var den "veldig fransk". Og det var visst ikke akkurat noen anerkjennelse, skjønte jeg (selv om vi har gått på franskkurs sammen). Forfatteren er for øvrig tysk, det tilsynelatende engelske navnet til tross. Men handlingen foregår i Frankrike og er ifølge baksideteksten som følger:


Jean Perdu er en bokhandler av det helt spesielle slaget. Han vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere oss som lider av diverse sjelekvaler, og derfor kaller han bokbåten sin ved Seinen for Det litterære apotek.
Det er bare én person han ikke klarer å kurere: seg selv. Jean Perdu sørger fortsatt over sin tapte kjærlighet, den vakre Manon fra Provence, som forlot ham for 21 år siden. Hun etterlot seg bare et brev, et brev Perdu aldri har fått seg til å åpne. Ikke før nå, denne sommeren da alt kommer til å forandre seg. Endelig tør bokhandleren å kaste loss, og han legger ut på en reise oppover kanalene, mot hjertet av Provence. Med seg på reisen har han en ung og frustrert bestselgerforfatter som ikke greier å komme i gang med bok nummer to, samt to katter ved navn Kafka og Lindgren. Det blir en uforglemmelig reise både for vår venn Jean Perdu og for leseren.

Det litterære apotek er solgt til 30 land, og romanen har ligget på New York Times' bestselgerliste.

 OK. Jeg hadde ikke lest langt før jeg tenkte at dette gidder jeg ikke. Dette er for pratsomt, for pludrete. Men så handler det jo om bøker, da. Hele tiden. Som når Perdu treffer en av sine kvinnelige naboer i trappen i leiegården hvor han bor, og hun bekjenner at hun har kjøpt en bok i en bokkasse på Montmartre for utrolige fem cent. "Men det burde jeg faktisk ikke ha gjort. En slik kakerlakkhistorie, forferdelig! Om en mor som jaget sin egen sønn med kosten, fryktelig! Jeg har hatt rengjøringsvanvidd i flere dager. Er dette normalt hos denne monsieur Kafka?"

Boka er både velskrevet og godt oversatt, og greit, dette er søtsuppe og romantikk, og som sagt - litt pludrete.  Men den er lettlest og underholdende, og jeg leser videre. Og ikke bare det - i går sa jeg til meg selv: Slapp litt av. Alt trenger ikke være det du definerer som høyverdig.
Og det var faktisk litt befriende. Jeg syntes det var helt fantastisk å komme til en slik erkjennelse der jeg minst ventet det. Kanskje man kan si at bokas tittel dermed gikk troll i ord?

12. februar 2017

Blindgang



Jeg har lest krim. Siden jeg i prinsippet ikke leser krim, er det nesten som å tilstå en forbrytelse, for å holde meg til sjangeren. I DETTE tidligere innlegget forklarer jeg hvorfor jeg ikke leser krim.
Men så skulle jeg et par dager på sykehus, og der passer det ikke med tung litteratur for å fordrive tiden. Derfor kjøpte jeg en av Jørn Lier Horsts nyere bøker; Blindgang. Valget var alt annet enn tilfeldig – JLH er den norske krimforfatteren jeg har lest mest av. Han skriver godt, og handlingen foregår i for meg kjente strøk. Det er noe traust og troverdig over skildringene av politimannen Wisting og mysteriene han løser. Det med troverdigheten skulle bare mangle, siden forfatteren selv er en erfaren politimann og kriminaletterforsker.
Blindgang følger et kjent mønster – Wisting oppklarer et nærmest uløselig mord, godt hjulpet av sine nærmeste medarbeidere. Han møter motstand hos politiledelsen, men holder stedig på sitt når intuisjonen og erfaringen forteller ham at han har rett. Parallelt følger vi Wistings privatliv som enkemann og far til to voksne barn, især datteren Line, som er journalist i VG, og som på en eller annen måte blir innblandet i sakene faren jobber med. Så også i denne boken.
På en måte er det som om handlingen snegler seg av sted, men spenningen bygges opp, og løsningen gir ikke seg selv før Wisting omsider klarer å samle de mange løse og til dels sprikende trådene. Underveis har han kommet med sine vanlige hjertesukk over hvordan politiarbeidet og samfunnet og kriminaliteten har forandret seg i de årene han har vært politimann.
Jeg sa at JLH skriver godt, samtidig som jeg tidligere har sagt at krim ikke er litteratur ut fra mine premisser. Det lyder selvmotsigende, men når jeg leser JLH, forventer jeg ikke at det skal være Thomas Mann eller Rune Christiansen for den saks skyld. Og vurdert på egne premisser, skriver JLH altså godt. Veldig godt. Han har et effektivt, konkret og ujålete språk. Slik en dyktig tegner kan fange en scene i et kjapt riss, gjør JLH det samme med ord. Det gjelder natur, mennesker, situasjoner, handlingsforløp. Til slutt har Wisting klart å trosse all motstand fra ledelse og kolleger i et annet politidistrikt, og de slemme får svi. Men dit har det vært en lang og spennende vei, så vel for personene i boka som for leseren.

VGs anmelder var ikke helt fornøyd, slik du kan lese HER. "Det er vel og bra med gjenkjennelighet i krimlitteraturen, men denne gangen har jeg en følelse av at Horst har gjenbrukt egne og andres grunnmotiver og litterære grep mer enn han egentlig har skapt noe virkelig nytt", sier anmelderen blant annet. Men bortsett fra den programatiske dramatikken med at datteren Line havner i en farlig situasjon mot slutten, som JLH virkelig har brukt altfor mye - hvordan og hvorfor skulle JLH "fornye" seg? Kritikken kan like gjerne snus på hodet: JLH er en jevn forfatter. Man vet hva man får, og for min del var denne boka et trivelig gjensyn med kjent språk og kjente omgivelser, og perfekt for de to dagene på sykehuset. Jeg må faktisk også innrømme at jeg ble fristet til å lese meg opp på JLH, for jeg tror jeg har en lakune på 2-3 bøker.

2. februar 2017

Leveråd fra Shakespeare


Ha mer enn du viser,
Ros mer enn du riser,
Spar mer enn du får,
Ri mer enn du går, 
Tenk mer enn du tror,
Vit mer enn ditt ord,
Sky horens seng og vinens rus,
Gå ikke ut, hold deg i hus,
Da gir din åker hundre fold,
og ditt dusin blir mer enn tolv.

Kong Lear, Narren i Første akt, scene IV
Oversatt av Arthur O. Sandved

Lesing og sosiale medier

Jeg gjengir, under tvil, DENNE lenken til en amerikansk artikkel som hevder at man ved å kutte ut eller skjære ned på tiden man bruker på sosiale medier, kan få tid til å lese 200 bøker i året. Min skepsis går på tallene i denne artikkelen, for eksempel Warren Buffets angivelige påstand om at han leser 500 sider per dag. Sånt er bare tøys.
For meg ville det vært helt urealistisk å lese 200 bøker i året. Hva slags lesing ville det bli? Og uansett hvor viktig man mener det er å lese (og jeg mener at det er veldig viktig), består livet tross alt av andre ting. Det består også av sosiale medier. Å sette de to opp mot hverandre blir kunstig for meg.
I den grad artikkelen har et poeng, er det at mange mennesker bruker for mye tid på sosiale medier, tid som kunne vært brukt til noe annet, for eksempel å lese. Men det spørs om ikke mennesker som bruker for mye tid på sosiale medier generelt sett er mennesker som leser lite, og at mennesker som i utgangspunktet leser mye, er mennesker med såpass struktur over livet sitt at de bruker sosiale medier fornuftig.
Sosiale medier og lesing kan berike hverandre. Jeg følger for eksempel mange boksteder på FB, og ikke minst er FB en viktig sosial arena for meg som frilanser (forfatter og oversetter). Den største gruppen av mine 311 FB-venner, er kolleger og folk fra forlagsbransjen, folk jeg ikke har sjanse til å treffe daglig, slik de fleste mennesker har på en arbeidsplass.Men hva er vårt felles berøringspunt? Bøker og lesing.

1. februar 2017

Kong Lear


Da jeg var ferdig med James Salters novellesamling Er du her ennå? (se noen innlegg nedenfor), kom en ny bok straks til meg, nemlig Rådyret av den ungarske forfatterinnen Magda Szabó. Jeg har tidligere lest Døren, kanskje hennes mest kjente bok, og hadde paperbackutgaver av Rådyret og Pilatus stående ulest i hylla. Og nå var tiden altså kommer til Rådyret. (Dette illustrerer også fordelen med å ha uleste bøker i hylla, som står der, klare til bruk. Det illustrerer også at jeg i svært liten grad interesserer meg for bestselgerlistelitteratur.) Jeg skrev litt om henne da jeg leste Døren, trykk på etiketten "Magda Szabó".

Rådyret presenteres av hennes norske utgiver Aschehoug slik:
Eszter er en feiret skuespillerinne. Men frustrasjonene fra barndommen - en oppvekst som barn av ruinerte foreldre med lange aristokratiske aner - våkner til live igjen da hun oppdager at den altfor perfekte venninnen fra barndomslandsbyen er gift med mannen hun elsker, og som elsker henne.

Romanen forteller om sjalusien og om hatet overfor et menneske som symboliserer alt det den lille Eszter ikke fikk oppleve eller være. Eszters monolog er historien til en kvinne som tar et oppgjør med seg selv, som skrifter og soner. Samtidig former Eszters tanker seg til et bilde av Ungarn før, under og etter annen verdenskrig.


Etterpå begynte jeg på Pilatus, men lesingen ga motstand, den må vente til senere, det var ikke riktig bok akkurat nå. Jeg vandret langs hyllene - tok ut Sigrid Undsets debutbok Fru Marta Oulie, men nei, det var heller ikke riktig bok. Men så, fra en av de mer bortgjemte hyllene mine, kom den rette boka. Det viste seg å være Kong Lear av William Shakespeare. Av hensyn til nye lesere må jeg skyte inn noen ord om mitt begrep "bøker kommer til meg". Jeg mener i fullt alvor, fordi jeg stadig opplever det, at bøker bokstavelig talt kommer til meg, dvs at bøkene jeg skal lese, selv gjør oppmerksom på det, eller kommer til meg ved det man kaller "synkronitet" (at de rette tingene skjer når man trenger det). Et eksempel er den store Luther-biografien jeg nettopp har lest. Den fikk jeg tilsendt av min kollega som hadde oversatt den fordi han trodde den ville interessere meg (og som takk for at jeg sende barnebøker til datteren hans). Den kunne ikke kommet mer beleilig, for jeg er programansvarlig for Katolsk Forum, foredragsrekken i den katolske menigheten jeg tilhører, og i vårsemesteret skal vi ha reformasjonen som tema, siden man i år feirer 500-årsjubileet for Luthers teser. Et annet eksempel: James Salters novellesamling lå på et bord og formelig lyste mot meg sist jeg var på biblioteket. Den vanlige metoden er ellers å vandre langs egne hyller og være åpen for bøkenes egen vilje. Formodentlig er det underbevisstheten som spiller sitt spill, hva vet jeg. Denne gangen var det altså Kong Lear som kom til meg. Til min store forbauselse, må jeg si. Jeg husker ikke sist jeg leste dramatikk, og jeg har egentlig ikke noe forhold til Shakespeare. Men kanskje nettopp derfor? Jeg har foreløpig lest innledning og etterord og så vidt begynt på selve handlingen. Og det er så absolutt riktig bok. Da jeg sjekket den egentlige Shakespeare-avdelingen min, viste det seg at jeg har Kong Lear i tre forskjellige utgaver, alle i Arthur O. Sandveds oversettelse. Eksemplaret som kom til meg, var i Bokklubbens serie Verdensbiblioteket, og den sto i en hylle hvor den egentlig ikke skulle stå.

 Her er et bilde av "den egentlige Shakespeare-hylla". Den domineres av Aschehougs og Bokklubbens Shakespeare-serie, en serie jeg har angret bittert på at jeg avbrøt å samle på før den var fullført. Men jeg har det meste, da.
 

30. januar 2017

He, he ...

Jeg har fortsatt ikke lest en bok på skjerm, men jeg har ingen sterke mening om andres valg av boklig medium.Jeg har prøvd lydbøker, men det blir også helt feil for meg. Fortellerstemmens tolkning ødelegger - når jeg leser på papir, er det min tolkning som gjelder. Egentlig litt rart, for fra barndommen er opplesninger noe av det jeg husker best fra radioen. Olafr Havrevolds lesing av Hamsun, for eksempel. Han hadde en meget markant, nærmest suggererende stemme, men evnet samtidig å bringe tilhøreren inn i teksten. Jeg synes dagens opplesere tolker teksten for mye.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...