aroundbooks

aroundbooks
Christian Krohg (1852-1925) "Ebbe" (1919). Krohg var sentral i norsk kunst- og kulturliv i nærmere 50 år. Han fikk stor innflytelse både som maler, skribent og via de posisjoner han inntok i kunstlivet forøvrig. Sitt kunstneriske gjennombrudd hadde han i begynnelsen av 1880-årene med motiver fra Skagen. Han var en av lederskikkelsene i Kristiania-bohemen, og en forkjemper for sosiale reformer i samfunnet og for kunstens frihet. Særlig kjent er hans motiver «Syk pike» (1881), «Albertine i politilegens venteværelse» (1885-87) og «Kampen for tilværelsen» (1889). Ebbe Roede var sønn av Oda Krohgs nylig avdøde søster Soffi, og Oda og Christian Krohg tok seg av gutten en periode mens de oppholdt seg i Paris. Han er fire år på bildet, og kan følgelig ikke lese, kanskje er det en billedbok han ser i. Men konsentrasjonen om boken er det ingenting å si på! Dette er formodentlig et av de meste kjente "lesemotivene" i norsk kunst.

4. desember 2016

Bøker i kunsten

A.C.W. Duncan: The Reading Girl (1896)
Bildet tilhører South Ayrshire Council i Skottland og befinner seg i Rozelle House Galleries.
Kanskje leser hun Duncans egne dikt. Duncan var en mindre kjent britisk maler og lyriker. 

Grunnen til at jeg begynte å vise bilder (malerier) av lesende mennesker her på bloggen, var at jeg kom over så mange av dem når jeg søkter rundt på nettet etter litterært stoff. Det er en sann overflod av dette motivet i kunsten. De aller fleste modellene er kvinner. Jeg har prøvd å finne noen svar på hvorfor dette motivet er så populært, og ett svar er etter min mening ganske innlysende: Et lesende menneske sitter lenge i ro, og situasjonen gir en illusjon av at vedkommende ikke poserer. Å sitte å lese er jo en ganske naturlig aktivitet. At det stort sett er kvinner som avbildes, kommer av at de fleste malere har vært (og er?) menn. Modellene har ofte vært å finne i familien og vennekretsen. 
Noen ganger brukes boken tydelig som staffasje - det forekommer oftest når modellen er en mann. Mens kvinnene stort sett er opptatt av det de leser, holder mannlige modeller ofte boken i hånden bare som en effekt, antagelig for å symbolisere kunnskap og intellekt. Slike bilder kan typisk være bestilte portretter av betydningsfulle personer, noe som for eksempel blir understreket av at vedkommende står oppreist. Det vanlige ellers er jo at de lesende modellene sitter eller ligger.  
Motivene forteller nok også mye om forholdet til lesing til forskjellige tider, f.eks. tidligere tiders tjeneste- og arbeidsfolk som tydelig  tar seg et stjålent øyeblikk til å lese i arbeidstiden. Vanlig er det også å lese religiøs litteratur - det var ofte det eneste tillatte i mange miljøer. Lesing for barn er heldigvis ikke uvanlig, men det er nesten alltid kvinner (mødre, søstre) som leser for dem. Når det gjelder barn som kan lese selv, gir bildene ofte uttrykk for intens konsentrasjon og leselyst.
Jeg undres om det finnes noen, kunsthistorikere eller andre, som har forsket på dette motivfeltet?

2. desember 2016

"Finnegans Wake" på norsk

Alle har alltid sagt at verket er uoversettelig. Men nå kommer det på norsk. En litterær sensasjon!
Les mer HER (Samlagets pressemelding) og HER (den norske Wikipedia-artikkelen). Selv har jeg ikke våget meg på dette verket på originalspråket engang, men den norske oversettelsen må jeg jo anskaffe meg.

Litt av hva oversetteren har hatt å stri med.


Bilderesultat for Finnegans wake
Kanskje like greit å anskaffe denne med en gang?

1. desember 2016

Leserapport

De som ikke har besøkt denne bloggen før og tror de kommer til en tradisjonell norsk bokblogg hvor årets bøker omtales og reklameres for, blir antagelig skuffet, for jeg denne bloggen handler bare om min lesing. Jeg leker ikke anmelder, og jeg leser fortrinnsvis innen det man kanskje litt pretensiøst kan kalle "den store tradisjon", altså kanonisk litteratur. Verdenslitteraturen. Man kan kalle det et dannelsesprosjekt. I år har jeg for eksempel lest Thomas Manns Trollfjellet og (omsider!) Robert Musils Mannen uten egenskaper. Kafka har det også vært en del av. Mye tidlig 1900-tall med andre ord. Men som man vil se av leselistene i venstre marg, er ikke dette bildet helt entydig. Det fremgår nok tydelig at Rune Christiansen er min norske yndlingsforfatter, og en norsk debutant finner man også på årets liste (Frederik Svindland). Ja, helt uten moderne innslag er listene slett ikke. Men jeg kan vel garantere at de er fri for bestselgere, altså de bøkene det snakkes om og reklameres mest høyrøstet for.
Når jeg har lest litt i litteraturhistorien rundt Thomas Mann og Robert Musil, har jeg stadig støtt på navnet Hermann Broch, uten at det har sagt meg noe. Men jeg fikk jo et tydelig inntrykk av at han var et stort navn i tysk litteratur. Etter Musil gikk jeg derfor i tyskhylla (jeg har bøkene inndelt etter nasjonalitet og/eller språkområder) og så etter om jeg hadde noe av Broch. Og det hadde jeg - langnovellen Barbara, visstnok en av hans mest kjente. Ifølge oversetterens etterord "en fortettet fortelling med sterke prosa-lyriske partier, der Broch altså tidvis presser språket til det ytterste i sitt forsøk på å formidle sine visjoner om menneskelivets dypeste enhet. Novellen regnes gjerne som Brochs fremste og mest representative mindre prosaverk. En naturalistisk begivenhet gjøres transparent på en måte som har ført til at flere forskere har satt Broch på linje med Kafka eller Joyce."
Så langt oversetteren Sverre Dahl (en av bok-Norges fremste germanister). Mellom linjene står det her at Broch er krevende å lese. Han minner i så måte mye om de essayistiske partiene i Mannen uten egenskaper. Men de nesten ugjennomtrengelige partiene hos såvel Musil som Broch overstråles av en nesten utrolig språklig skjønnhet og kunstnerisk høyverdighet.
Da jeg googlet litt på Broch og tittelen Barbara, oppdaget jeg noe morsomt. For et par år siden så vi på hjemmekinoen en tysk film som het nettopp Barbara. Den handler om en kvinnelig lege i Øst-Tyskland som regimet ikke stoler på, og som derfor sendes ut i provinsen som straff og for å bli holdt under oppsikt. Stor var min overraskelse da jeg nå fant ut at filmen er basert nettopp på Brochs novelle. En litt fri tilpasning riktignok, men likevel.
Stillbilde fra Christian Petzolds film Barbara (2012). En av flere nyere filmer som skildrer livet i DDR

24. november 2016

Mannen uten egenskaper



Da er jeg ferdig med Robert Musils Mannen uten egenskaper. «En bragd,» kommenterte en av mine oversetterkolleger på Facebook. Han siktet antagelig til at dette er et av verdenslitteraturens mest uleste verk og notorisk tungt å komme gjennom. Med andre ord et verk alle litteraturinteresserte kjenner til og sånn noenlunde kan plassere i litteraturhistorien, men som få har lest.

De første delene av verket kom i 1930-årene, men kom i sin ufullstendige helhet i 1950-årene, lenge etter Musils død i 1942. Musil jobbet en menneskealder med verket, og døde fattig i landflyktighet. Som forfatter var han lenge relativt ukjent, men nevnes i ettertid i samme åndedrag som James Joyce, Marcel Proust, Virginia Woolf, Franz Kafka og Thomas Mann.

Handlingen i Mannen uten egenskaper foregår i Østerrike-Ungarn, som i romanen kalles Kakania (Østerrike-Ungarn var «kongelig og keiserlig» siden regenten, Franz Joseph, var både keiser av Østerrike og konge av Ungarn, derav de to K-ene som danner navnet Kakania), vinteren 1913-14. Verkets røde tråd er historien om den såkalte Parallellaksjonen. Den tyske keiser Wilhelm skal nemlig feire 30 år som regent i 1918, og siden dette faller sammen med Franz Josephs 70-årsjubileum, vil man i Kakania, dvs. Østerrike-Ungarn, arrangere en såkalt parallellaksjon for å markere Østerrike-Ungarns storhet. Det hele er meget ironisk fremstilt – man klarer ikke å finne noen bærende idé for jubileet. Romanen er derfor både et satirisk overblikk på et avleggs keiserdømme med sitt byråkrati, samtidig som den innevarsler de store endringene Europa står overfor.

Hovedpersonen er Ulrich, som er sekretær for aksjonen, men som ikke tror på den. Det er han som er «mannen uten egenskaper». Tittelen kan misforstås – Ulrich (som ikke bare er «uten egenskaper», men også uten etternavn), er nemlig langt fra uten evner og anlegg. Han er tidligere offiser, nå matematiker med doktorgrad. Men han vil ikke gå inn i noe fastlagt mønster, ikke forplikte seg til noe, verken i kjærlighetsforhold eller politikk. Han betrakter hele livet med ironisk distanse.

Sitat fra Haarberg, Selboe, Aarset: Verdenslitteratur, Universitetsforlaget 2007:
«De menneskene, og især kvinnene, som finnes rundt Ulrich, får alle frem ulike sider ved ham, og alle blir de bærere av tanker som utfordrer hans ‘egenskapsløshet’, eller kanskje riktigere, som viser ham som den peer gyntske løk han er – lag på lag, uten kjerne. Samtidig gjenforenes han i siste del av romanen med sin tapte søster Agathe i et incestuøst forhold, og slik finner han kanskje tilbake til et slags opprinnelig udelt selv?»

Om selve verket sier samme litteraturhistorie blant annet dette: «Mannen uten egenskaper skiller seg radikalt fra hele den tyske dannelsestradisjonen og -romanen: Musils hovedperson er fristilt fra enhver tanke om forløp og utvikling, og som roman betraktet minner Mannen uten egenskaper med sin ambisiøst digressive og viltvoksende form overhodet lite om det man normalt forbinder med en roman.»

Noe lett verk å lese er dette ikke – for det første er det digert av omfang, for det andre er hovedpersonens mange og lange essayistiske betraktninger nærmest ugjennomtrengelige, både innholdsmessig og språklig. Men det er også mye humor her, mange glitrende beskrivelser av både mennesker og miljøer, og faktisk er det også spennende, selv om det mangler en egentlig slutt.   

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...