Fugletribunalet

Som påpekt i innlegget nedenfor, driver mange bokbloggere det jeg vil karakterisere som anmeldervirksomhet. Et ledd i dette er at man mottar gratiseksemplarer fra forlagene, som etter hvert er kommet til å betrakte bokblogger som en nyttig markedsføringskanal. Å få gratis bøker er selvsagt stas for et lesende menneske. Jeg drev også med det en stund, før jeg bestemte meg for å rendyrke min bokbloggerprofil som definert i innlegget nedenfor. Som et ledd i dette mottar eller ber jeg ikke lenger om anmeldereksemplarer fra forlagene. Et unntak er Samlaget, som to ganger i året sender katalogene sine til bokbloggere med tilbud om fritt å velge fem bøker som man kan blogge om eller la være. Dette tilbudet benytter jeg meg av, siden det ikke hefter noen forpliktelser eller forventninger til det.

En av bøkene jeg valgte nå i høst, var Agnes Ravatns Fugletribunalet. Jeg har vært en stor fan av Agnes Ravatn etter at jeg leste debutromanen hennes, Veke 53. Etter å ha vært innom diverse andre sjangere, er Ravatn nå altså på markedet med sin andre roman. Og for en stigning i forfatterskapet denne boka innebærer. Her viser Ravatn at hun kan mer enn å skrive fikst og morsomt (uten forkleinelse for debutromanen, for selv om Ravatn skriver fikst og morsomt i Veke 53, er hun likevel ikke overfladisk).

Men Fugletribunalet er som en film, en gotisk thriller i internasjonal klasse. Boka handler om NRK-kjendisen Allis Hagtorn, som rømmer fra offentlighetens lys etter en erotisk skandale med sjefen. Hun søker ly i en gammel trevilla ved sjøen, som hushjelp og gartner for Sigurd Bagge, en mystisk mann som lever alene. Hans kone er etter sigende ute og reiser, men både Allis og leseren lurer på hva som egentlig er sannheten bak hennes fravær. Et slikt herre/tjener-forhold er selvsagt en anakronisme i dag - det er noe man kunne tenkt seg for femti eller hundre år siden, men det fungerer overbevisende her. Et ensomt beliggende hus ved en vestlandsfjord er den ideelle settingen, og det er ingenting som bryter den fortettede uhyggen - mobiltelefon, TV og internett nevnes ikke med et ord.

Spenningen mellom Allis og Sigurd dirrer fra første stund. Språket er minimalistisk, men mettet, av den typen hvor ikke ett ord er overflødig, men hvor mye blir sagt med lite. Dette skaper en språklig nerve som dirrer hele tiden, det er rett og slett mesterlig gjort.

Her er en scene hvor Allis kommer hjem en sen kveld. Hun har i desperasjon tatt sykkelen og prøvd å komme seg vekk, men likevel valgt å dra tilbake til sin mystiske arbeidsgiver og det etter hvert meget anspente og uavklarte forholdet dem imellom.

Eg trilla sakte og knitrande gjennom alleen, forbi dei bleike bjørkestammane, stakittgjerdet og huset framfor meg. Det var mørkt i alle vindaugo. Eg sette sykkelen inntil gjerdet, opna og lukka porten lydlaust og gjekk så stilt eg kunne over tunet. Var heilt fast bestemt, eg kjende det i heile kroppen, kvar blodcelle, eg skulle ikkje snu. Lista meg langs husveggen og opp steintrappa, det klakka så vidt i sandalane, eg trykte dørhåndtaket stilt ned, han hadde låst. Eg gjekk ned att, i hovudet var ein støyande konsert av lyd og tankar og stemmer. Eg gjekk utanom hellene rundt huset, dei to stega opp på verandaen, gjekk inntil verandadøra og prøvde å sjå inn i stova, ho var heilt mørklagd. Blikket glei over kjøkkenet lengst borte, til den vesle stova, spisebordet, stolen hans -- eg såg rett inn i eit bleikt ansikt og to store augo som såg rett på meg. Eg hylte. Tok meg fort til hjartet og hylte rett imot han. Han sat i stolen sin, heilt urørleg og såg på meg, det var eit blikk som var dødt. Eg snubla bakover og heldt på å miste balansen, såg han fare opp, rive opp verandadøra.

        Kom deg vekk!

Dette er en bok av den typen man ikke klarer å legge fra seg, for å bruke en klisje. Og jeg skal selvfølgelig ikke si noe om hvordan det ender. Men uhyggen dirrer hele veien, selv når sola skinner og arbeidsgiver og hushjelp/gartner deler en flaske vin på bryggekanten.

Bak den mest hverdagslige detalj ligger usikkerheten. Hvem er egentlig Sigurd Bagge? Hvor er det blitt av kona hans? Hva skjer egentlig i forholdet mellom Sigurd og Allis? Og hvordan i all verden skal denne boka slutte?

Den eneste jeg har å sette fingeren på, er at Ravatn ikke går inn på det erotiske forholdet mellom de to. Den erotiske spenningen dirrer riktig nok fra første stund, men når forholdet fullbyrdes, får vi bare vite det i en bisetning. En anmelder mener det kan være fordi Ravatn ville unngå assosiasjoner til Fifty Shades - stemningen i boka tilsier at herre/tjener(inne)-forholdet også bør fortsette i senga. Kanskje anmelderen har rett, men det er i så fall litt dumt. Dominans/underkastelse som erotisk lek kom ikke inn i verden - og litteraturen - med Fifty Shades, selv om det virker som om noen tror det. Og Fifty Shades bør ikke sette agendaen for erotikk i norsk litteratur.

Men det får så være - boka er glimrende uansett.