Påskekrim

En FB-venn av meg kom nylig med følgende spørsmål/oppfordring på veggen sin: «Hva med å droppe krimmen denne påsken og heller lese en ordentlig bok?»

Jeg kommenterte det slik: «Ypperlig forslag. Jeg leser Trolldomsfjellet for tiden og blir ikke ferdig med det første.»

Det kom flere andre kommentarer, blant andre denne:

«Det interessante er at de som ikke liker krimbøker sjelden har lest mer enn et par stykker.....»

Noe som ble imøtegått både av meg og min FB-venn med følgende kommentarer: «I så fall er jeg utypisk, for jeg har lest mye krim, men er helt ferdig med det.» (min kommentar), og «Jeg har også lest nok.» (min venns kommentar).

Vår holdning ble deretter karakterisert som åndssnobberi av en annen kommentator, en karakteristikk jeg for min del tar som en kompliment i denne sammenheng.

Hva går så min motvilje mot krim på? Alle kriminalromaner er det man på engelsk kaller «whodunnits» - de handler om en forbrytelse, i praksis ett eller flere mord, og oppklaringen av disse. Spenningen bygges opp, gjerne slik at leseren selv kan leke detektiv, og først på slutten får man vite hvem den skyldige er. All kriminallitteratur følger dette mønsteret. Det sies at kriminalforfattere bruker sjangeren for å beskrive samfunnet, etc. Det er etter min mening bare tull, bare et alibi, fordi alt er underlagt sjangerens kjerne, nemlig spenningen og oppklaringen av forbrytelsen. At noen krimforfattere skriver godt, gjør ikke det de skriver til stor litteratur. Jeg har lest bare én krimforfatter som har slått meg som en god forfatter, og det er Karin Fossum. Karakteristisk nok debuterte hun som seriøs forfatter med en diktsamling i 1974 som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. I dag er hun vel mest kjent som krimforfatter, men til forskjell fra alle andre krimforfattere jeg har vært borti, tar hun altså sine reelle dikteriske evner med seg når hun skriver krim.

Det som gjør krim generelt sett til dårlig litteratur, er at når man har lest en kriminalroman, er det ingen vits i å lese den om igjen, for da er hele meningen med beretningen, det vil si spenningen, borte. Da er den som mat som for lengst er utgått på dato.

God litteratur, den ekte litteraturen, kan leses om igjen nær sagt i det uendelige og stadig åpenbare nye sider og gi nye leseopplevelser. Det er gjennom det klassiske romanformatet man kan utforske alle sider ved livet og menneskene.  

Hvorfor er krim så populært? Noe av forklaringen er sikkert at forlagene hausser denne sjangeren opp fordi den er så lukrativ. Og hvorfor er den det? Fordi lesere flest ikke stiller andre krav enn å bli underholdt.

Den gode, ekte litteraturen krever mer av leseren – men gir også mer.

Noen synes nok at jeg virkelig lyder som en åndssnobb nå. Det er helt greit. Jeg har lest mye krim, men er helt ferdig med det. Litteraturen er uendelig rik, og den mest givende litteraturen havner ikke på bestselgerlistene.

PS: Som oversetter er krim paradoksalt nok viktig for meg fordi det er så mye av den i dagens bokmarked. Det har jeg et profesjonelt forhold til. Akkurat nå gleder jeg meg for eksempel til å jobbe med en ny britisk psykologisk krim. Men å jobbe med krim som oversetter har ingenting med mine private lesepreferanser å gjøre.