24. november 2016

Mannen uten egenskaper



Da er jeg ferdig med Robert Musils Mannen uten egenskaper. «En bragd,» kommenterte en av mine oversetterkolleger på Facebook. Han siktet antagelig til at dette er et av verdenslitteraturens mest uleste verk og notorisk tungt å komme gjennom. Med andre ord et verk alle litteraturinteresserte kjenner til og sånn noenlunde kan plassere i litteraturhistorien, men som få har lest.

De første delene av verket kom i 1930-årene, men kom i sin ufullstendige helhet i 1950-årene, lenge etter Musils død i 1942. Musil jobbet en menneskealder med verket, og døde fattig i landflyktighet. Som forfatter var han lenge relativt ukjent, men nevnes i ettertid i samme åndedrag som James Joyce, Marcel Proust, Virginia Woolf, Franz Kafka og Thomas Mann.

Handlingen i Mannen uten egenskaper foregår i Østerrike-Ungarn, som i romanen kalles Kakania (Østerrike-Ungarn var «kongelig og keiserlig» siden regenten, Franz Joseph, var både keiser av Østerrike og konge av Ungarn, derav de to K-ene som danner navnet Kakania), vinteren 1913-14. Verkets røde tråd er historien om den såkalte Parallellaksjonen. Den tyske keiser Wilhelm skal nemlig feire 30 år som regent i 1918, og siden dette faller sammen med Franz Josephs 70-årsjubileum, vil man i Kakania, dvs. Østerrike-Ungarn, arrangere en såkalt parallellaksjon for å markere Østerrike-Ungarns storhet. Det hele er meget ironisk fremstilt – man klarer ikke å finne noen bærende idé for jubileet. Romanen er derfor både et satirisk overblikk på et avleggs keiserdømme med sitt byråkrati, samtidig som den innevarsler de store endringene Europa står overfor.

Hovedpersonen er Ulrich, som er sekretær for aksjonen, men som ikke tror på den. Det er han som er «mannen uten egenskaper». Tittelen kan misforstås – Ulrich (som ikke bare er «uten egenskaper», men også uten etternavn), er nemlig langt fra uten evner og anlegg. Han er tidligere offiser, nå matematiker med doktorgrad. Men han vil ikke gå inn i noe fastlagt mønster, ikke forplikte seg til noe, verken i kjærlighetsforhold eller politikk. Han betrakter hele livet med ironisk distanse.

Sitat fra Haarberg, Selboe, Aarset: Verdenslitteratur, Universitetsforlaget 2007:
«De menneskene, og især kvinnene, som finnes rundt Ulrich, får alle frem ulike sider ved ham, og alle blir de bærere av tanker som utfordrer hans ‘egenskapsløshet’, eller kanskje riktigere, som viser ham som den peer gyntske løk han er – lag på lag, uten kjerne. Samtidig gjenforenes han i siste del av romanen med sin tapte søster Agathe i et incestuøst forhold, og slik finner han kanskje tilbake til et slags opprinnelig udelt selv?»

Om selve verket sier samme litteraturhistorie blant annet dette: «Mannen uten egenskaper skiller seg radikalt fra hele den tyske dannelsestradisjonen og -romanen: Musils hovedperson er fristilt fra enhver tanke om forløp og utvikling, og som roman betraktet minner Mannen uten egenskaper med sin ambisiøst digressive og viltvoksende form overhodet lite om det man normalt forbinder med en roman.»

Noe lett verk å lese er dette ikke – for det første er det digert av omfang, for det andre er hovedpersonens mange og lange essayistiske betraktninger nærmest ugjennomtrengelige, både innholdsmessig og språklig. Men det er også mye humor her, mange glitrende beskrivelser av både mennesker og miljøer, og faktisk er det også spennende, selv om det mangler en egentlig slutt.   

Ingen kommentarer: